No var det nettopp 100 år sidan Rolf Jacobsen vart fødd.
To av dikta hans - Nord og Fjell las me ein del gongar på Øytun,
så eg følger Aud sitt gode eksempel og legg dei ut her.
Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel,
sommernattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.
MERE FJELL
Av og til må noe vare lenge,ellers mister vi vel vettet snart,
så fort som allting snurrer rundt med oss.
Store trær er fint og riktig gamle hus er fint,men enda bedre -fjell.
Som ikke flytter seg en tomme om hele verden enn forandres(og det må den snart),
så står de der og står og står så du har noe å legge pannen inntil,
og kjøle deg og holde i noe fast.
Jeg trivs med fjell. De lager horisonter med store hugg i,
som de var smidd av smeder.
Tenk på: - Den gamle nupen her har stått som nå helt siden Haralds-tiden.
De sto her da de spikret en arming fast til korset.
Som nå. Som nå.
Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store bratte pannen uten tanker i.
Den sto her under Belsen og Hiroshima.
Den står her nå som landemerke for din død, din uro, kanskje dine håp.
Så du kan gå der bort og holde i noe hardt.
Noe gammelt noe. Som stjernene.
Og kjøle pannen din på den,og tenke tanken ut.
Og tenke selv.
GUDS HJERTE
Guds hjerte vet vi ikke,men vi vet noe som overstrømmer oss som et regn over hendene.
Hans øyne ser vi ikke,men vi ser usynlig lys over alle ting som i sommernatten.
Hans stemme hører vi ikke,men vi finner veier overalt og spor i hjertene og stier med lavmælt lys.
-Toppen av Geitedalstind
